Med hjertet ute i pukken

Harry Korslund i Bane NOR har hatt en eventyrlig reise gjennom 40 år. Han startet som trafikkaspirant på Dokka stasjon sommeren 1981 og er i dag kommunikasjonsansvarlig for Område sør-vest, som dekker Sørlandsbanen og Bergensbanen. For sin innsats fikk Harry Medaljen for lang og tjeneste.

«Du skulle itte sjå om det dukker opp noe på jernbanen, da?», spurte moren hans for 40 år siden. Nå har Harry Korslund i Bane NOR fått Medaljen for lang og tro tjeneste for sin mangeårige innsats for jernbanen.

Egentlig så han for seg en karriere i militæret og på tampen av ungdomsskolen på Dokka vurderte han å søke Forsvarets gymnas i Halden. Men, en dag ved kjøkkenbordet så mor Hildur Alvilde spørrende på sønnen Harry. Han skulle ikke vurdere jernbanen i stedet?

Det heter jo at mor alltid har rett. Kort tid etter kom det en annonse i lokalavisen hvor NSB søkte etter trafikkaspiranter på Dokka stasjon. Harry hørte på mor, søkte og fikk jobben. Dermed var også fjerde generasjon med jernbanemenn i Korslund-slekta sikret.

Overrasket med Medaljen

Den 1. juli 1981 møtte Harry Korslund (59) opp på Dokka stasjon som trafikkaspirant. Reisen har så langt vart i 40 år og det har vært både «stasjoner» og «nye banestrekninger» underveis. Nå jobber han som kommunikasjonsansvarlig for Område sør-vest i Bane NOR, som dekker Sørlandsbanen og Bergensbanen.

Harry ble overrasket med medaljeoverrekkelse i et avdelingsmøte i Kommunikasjon og samfunnskontakt i Bane NOR.

– Medaljen for lang og tro tjeneste er en anerkjennelse til arbeidstakere med minst 25 år hos samme arbeidsgiver. Den er en påskjønnelse som viser at erfaring og stabilitet blir verdsatt. Gjennom over 40 år har Harry vært en engasjert og positiv kollega som alltid deler av sin kunnskap, sier Harrys nærmeste leder, Nina Aasmundsen. Å dele ut Medaljen for lang og tro tjeneste til Harry er en ære.

– 40 år er lang tid, men han er fortsatt engasjert og interessert i jernbanen og dens utvikling. Den erfaringen og kunnskapen Harry har kommer godt med i vårt daglige arbeid med journalister og andre interessenter. Harry er dessuten en positiv og inkluderende kollega, som vi setter stor pris på, sier Nina.

Harry ble både glad, stolt og rørt og oppsummerer de 40 årene slik: «Det er ingen som kommer til Mars alene, du må ha hjelp av noen og gjerne folk som kan mer og noe annet enn deg selv.»

En reise med jernbanen

Da reisen startet på Dokka stasjon var målet å bli jernbaneekspeditør, og veien til målet var et praktisk-teoretisk løp, blant annet med opplæring i fraktberegning, gods, billetter, norsk og internasjonal trafikk, sikkerhet og så inn på jernbaneskolen på Blindern for å få siste finish og avlegge eksamen.

– Jeg var i den heldige situasjonen at jeg fikk velge hvor jeg kunne jobbe etterpå og ønsket meg til Alnabru. Fra vinteren 1983 fikk jeg opplæring på stillverket med å håndtere all trafikk inn og ut av terminalen. Jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå, for det var enormt mye å sette seg inn i. Når jeg ser tilbake så er Alnabru den beste «skolen» jeg har gått, sier Harry.

For han er Alnabru et veldig godt eksempel på de fineste kvalitetene ved å jobbe på jernbanen, med raushet, omsorg, takhøyde og mye humor. Gikk noe skeis, fikk man alltid høre at det var ledig jobb som samvirkelagsbetjent i Høland for folk som ikke behersket jobben, ler Harry.

– Jeg følte at jeg passet godt inn der og er evig takknemlig for tiden der og det den lærte meg. Her lærte vi å takle et stressa og hektisk miljø og å holde oversikt over det vi hadde ansvar for og gradvis hva også de andre holdt på med, forteller han.

Kryssingsspor i karrieren

I 1988 gikk reisen videre til stillingen som saksbehandler i persontrafikk på NSB-nærtrafikkontoret. Dette markerte starten på kontortilværelsen. I 1990 ble han NSBs prosjektsekretær i “Prosjekt Nytt Billettsystem”, et epokegjørende fellesprosjekt med Oslo Sporveier og daværende Stor-Oslo Lokaltrafikk. Spennende og lærerikt, men programmering og systemutvikling var ikke helt «han». Muligheten åpnet seg for videreutdanning og skoleåret 95/96 tok Harry mediekunnskap på Folkeuniversitetet. Tre dager etter siste skoledag begynte han i utbyggingsdivisjonen som informasjons- og nabokontakt på Skøyen-prosjektet og nytt dobbeltspor mellom Rygge og Råde. Og dermed hadde jernbaneekspeditøren blitt kommunikatør.

Sammen i stormen

Gjennom et langt arbeidsliv er det noen opplevelser som endrer og preger deg for alltid. Da de to togene kolliderte ved Åsta på Rørosbanen 4. januar 2000 håndterte Harry og kommunikasjonskollegene en pågående presse.

– Når du står midt oppe i det er du fokusert på det som skjer og å håndtere det. Vi sov knapt nok den første uka, trykket fra omverdenen og pressen var enormt, men minnene om hvor grusomt og tøft det var og hva vi stod i har slått inn mange ganger senere. Du får et helt annet perspektiv på hva en krise egentlig er, minnes han.

Etter 25 år som kommunikatør så har han vendt seg til at ting skjer absolutt hele tiden. Det er godt å ha kolleger å dele tanker og erfaringer med.

– Alle de vanvittig kunnskapsrike, kompetente og flinke folka som jeg har anledning og glede av å jobbe sammen med er en sterkt medvirkende årsak til at karrieren har vart i 40 år. Det som betyr noe er «familien» min i den norske jernbanen med stor J. Det er ikke så «viktig» hvor vi hører hjemme, men at vi jobber sammen for jernbanen. Selv om vi leverer ulike brikker til puslespillet er vi tjent med å stå sammen, sier han. For hjertet er ute i pukken.